© 2016 Jan Valentin Saether / BONO All Rights Reserved
 

  • Twitter Clean
  • Facebook Clean
Den forbenede kunst-kritikk | av Jan Sæther

Etter å ha lest Michelets anmeldelse av Odd Nerdrums utstilling må jeg si jeg er rystet over at slik surmaget fenomenisering [feilorientering?] serveres leserne til fordøyelse. Det utrolige eller nettopp det jeg burde ha ventet, har skjedd! Usakligheten har seiret blant kritikerne. Var ikke kritikk filosofisk sett nettopp en oppdemning mot usaklig subjektivitet? Det er fantastisk at en mann ansatt for å fortolke eller formidle kunnskap om kunst, vrenger seg selv for dannede skjellsord. Tenke seg det fra folk som har skrevet store bøker om estetikk. Det viser hva en erkjennelse utelukkende bygget på estetikk rommer.

 

Det er nokså mange yngre figurative malere i dag, og på vegne av disse må jeg be om en kritisk vurdering og ikke en subjektiv anmeldelse. Slikt vås som at de gamle mestere ville korse seg ved synet av disse bilder utstilt i Kunstnerforbundet! En skulle tro at de gamle mestere spøkte hos Michelet siden han kan uttale seg så skråsikkert om deres oppførsel. Har han kanskje slåss med dem på atelieret? Hvis jeg levde på håpet om en positiv reaksjon fra de gamle mestere, ble ikke resultatet nettopp da [«] eller [r] en kunst på kunst – ikke på levende liv – altså dødfødt?, slik som Michelet skriver. Venter dere moderne malere på de døde modernisters bifall? Det går ikke an å anmelde en utstilling så arrogant som Michelet har skrevet det.

 

En kan kanskje si, og følelsesmessig ha sine ord i behold, i nonfigurative og abstrakte kretser, at unge Nerdrums utstilling ikke er av stor kunstnerisk interesse, men snarere av symptomatisk interesse. Vi figurative mener noe annet. Det er av kunstnerisk interesse. Det bygger på mennesket. Det fryktes nok at den sanne kunst skal komme tilbake.

 

Angående brun saus må jeg tenke på hvor påfallende liten innsikt i det figurative maleri det [der?] ligger bak denne uttalelse. Det er forskjell på Rafael og Delacroix, Rubens og Rembrandt.

 

Engang i Nasjonalmuseet i Stockholm la jeg merke til hvordan Rubens bilder, lyse og lette, fremdeles så ut som om de var malt i forrige uke. Rembrandt derimot, var mørk og «brunsauset», jeg kan av den grunn ikke underkjenne Rembrandts kvaliteter. Det som gjør ting til god kunst er uavhengig av kjemisk rensing. Det er opplevelsen det kommer an på.

 

Nå bør kritikerne begynne å se etter det positive og ellers holde seg til formmessig saklighet, og etisk irettesettelse. Man anmelder ikke kunst med sjargong.

 

Er det nødvendig å skjelle ut en ung maler fordi om han maler bilder for mennesker, og ikke lider fargevalgets sjelekvaler. Det finnes mer mellom himmel og jord enn farger og flater. Er man talentløs hvis en hopper bukk over de «revolusjonerende landevinninger» som fargen har hatt i vårt århundre. Det kan også sies om Cézanne at han hoppet bukk over landevinninger, og lanserte estetikken i sin defekte form. Ta dere ivare kritikere!

 

Impresjonistene reagerte på et mondent og salongpreget kunstliv. Det er også hva Nerdrum har gjort – reagert på det mondene. Han blir selv kalt monden. Jeg og flere med meg har også intensjon om å male bilder for mennesket og ikke for kunstkritikere og kunstnere, det bør nok Michelet tenke over, som jo i tilfellet må ha malt for kritikere og kunstnere. Jeg tror på det gode i menneskene, det som er beslektet med naturen – det mennesket kan gjenkjenne og reflektere ved. Den eldre generasjon bør vokte seg for ikke å overføre sin resignasjon [???] på[?] til[?] de yngre.

 

Da jeg tilfulle bekjenner meg til nyromantikken har jeg funnet å måtte forsvare Odd Nerdrum og den retning han representerer.

 

 

Printed in: VG, 2 December 1967.