© 2016 Jan Valentin Saether / BONO All Rights Reserved
 

  • Twitter Clean
  • Facebook Clean
Statens Kunstakademi - Elite eller demokrati? | av Jan Valentin Sæther

Tidlig på syttitallet fikk kunstnerorganisasjonen B.K.S. (Bildende Kunstneres Styre) beskjed fra regjeringens organer at det ikke kunne bli tale om utvidet støtte til billedkunsten før kunstnerorganisasjonen ble mere demokratisk organisert. Ut ifra denne situasjonen ble en fagorganisasjon dannet. Forhandlingene kom i gang og garantilønn og andre støtteordninger ble efterhvert som kjent etablert.

 

Det er mindre alment kjent at dette førte til en sterk mobilisering av de politiske kreftene i kunstnermiljøet. Stemningen ved kafébordene i Kunstnernes Hus og i møtelokaler ble politisert i en forstemmende grad. Rød front med resten av venstresiden på slep fikk overtaket i den nye organisasjonen uten særlig motstand fra noen organisert høyreside. Kunstnerne på den tiden lå stort sett fra sentrum mot venstre. Radikalerne innen det nye kunstnerdemokratiet ble efterhvert hjørnestenen for en sterkere etablering av avantgardkunsten i Norge. Dette lå også i tiden; «Vi lå efter i internasjonalt sammenheng.»

 

Den debatten som nå pågår om akademiet har sitt utspring i miljøet fra denne overgangstiden. Både avant-garde og nyfigurasjon var nye hovedstrømninger og begge retninger var «mislikt» av flertallet av akademiets lærekrefter på sekstitallet. Allerede i 1967–68 hadde de nyfigurative (svermerne) på akademiet møtt opp samlet og valgt seg selv inn i styret for elevorganisasjonen (med meg selv som formann). De fremsatte krav om større demokratisering (før dette skjedde på Blindern) og et utviklet tilbud om materiallære og klassiske teknikker. Kravet ble til en viss grad efterkommet. Men efter ett år og nye valg var dette mindretallet igjen ute av dansen. Efterhvert forsvant tilbudene og de nyfigurative ble aldri noen politisk gruppering.

 

Innen 1970 var de nye «svermerne» blitt høyst synlige i utstillingsvirksomheten i Oslo med Frans Wideberg og Odd Nerdrum som de to ytterpunktene i spennvidden. Fenomenet nyfigurasjon slik det fremsto på utstillingen «Romantikk» i Oslo Kunstforening i 1970 ble sett på som en konservativ eller rett og slett en reaksjonær bevegelse. Men den innebar ingen bevisst politisk front i sin varierte revisjon av modernismen. Utstillerne var en sammensatt gruppe, uten enhet eller enighet, uten et ideologisk eller estetisk program. De var den gang «svermere» i beste forstand. Fort fjernet de seg også fra hverandre, men bremsingen av modernismen og norsk kunsttradisjon slo rot. Til tross for at disse hendelsene kunne oppfattes politisk; Radikalt eller reaksjonært, alt efter som en hadde sympati eller antipati dreide det seg stort sett om apolitiske «svermere» i svev mot et skimrende lys. Mer faretruende kunne det neppe se ut for den fremstormende avantgarde. Macho-kunsten fra New York var en kunst uten muse og lysmystikk eller i beste fall en maltraktert avart (De Koonings kvinnebilder). Hvilken annen viktig utvikling den sto for er jeg ikke den rette til å uttale meg om, men romkunsten og det optiske maleri ble i alle fall for dem som et hår i suppa. Miljøet var polarisert. Men postmodernismen lå allerede i luften og innen midten av åttiårene var varianter av den nye realismen i sterk fremvekst ute i Europa og ikke minst i U.S.A. Det kan se ut som om det særnorske svermefenomenet ikke har vært en idiosynkratisk bakevje til tross for sitt nordiske særpreg. Avant garde og nyrealisme utgjør allikevel bare to poler i norsk kunst med all slags moderne og postmoderne sjatteringer i mellom.

 

Når alt dette nå har ført oss frem til spørsmålet om akademiet bør ha en klassisk linje så henger dette sammen med at alle de som ønsket seg en klassisk utdannelse har blitt stående utenfor. Siden Palle Storm gikk av dreier dette seg om hundrevis av visuelt begavede mennesker. Drakampen kan ikke fortsette.

 

Hvis Stortinget skal bevilge store summer til kunstutdannelse må også akademiet nå tilby et demokratisk linjevalg som reflekterer utdannelsesbehovet. Glem debatten om Nerdrum eller ikke Nerdrum. Disse ideologiske debattene er en del av kulturen og ytringsfriheten. Greit.

 

Bevilgings- og ansettelsespolitikk er noe helt annet. Det er også nå som i forholdet mellom Stortinget og B.K.S. tilslutt et spørsmål om de samme prinsipper – som det demokratiske kongerike Norge styres efter.

 

Elevene ved akademiet mottar støtteordninger i form av kunstfagstipender fra staten og akademiet bør derfor også reflektere disse prinsippene. Akademiet er nå en elite med særinteresser på lik linje med det gamle B.K.S. om enn med omvendt fortegn. Nå er det radikalerne som holder på de privilegiene de skapte nettopp gjennom demokratiseringen.

 

For å imøtekomme den logikk som har preget Stortingets holdning til billedkunstnerne må akademiet linjeledes i forhold til behovet. En kan tenke seg en linjedeling i tre grupperinger med mulighet for gjennomtrekk:

 

1. Eksperimental linje (selvstudier), 2. en linje for studier innenfor den moderne tradisjon og 3. en klassisk linje.

 

Eller skal vi nå avvikle de demokratiske prinsippene og til og med bestrebe oss på å ligge efter i internasjonal sammenheng?

 

 

Printed in: Aftenposten, morning ed., 25 October 1994. P. 18