Kunst, kitsch, wilst og swulst | av Jan Valentin Sæther

Har kunst blitt et meningsløst begrep? Et ord som kan brukes om alt og nesten ingenting? Kunstens frihet, fristillingen av kunstbegrepet, kunst som ikke har kunst som referanse, kunstnere som ikke lager kunst, ikke-kunst som er laget som kunst, for ikke å snakke om alle utvanninger som kokkekunst, livskunst, kunsten at røge pibe etc. etc.

 

Før i tiden var kunst en sjelden hendelse innen et håndverk. Når denne hendelsen ble verdsatt i et nyoppstått marked, ble de fristilte objektene til kunst. Deretter ble kjapt alle aktuelle håndverkere til kunstnere. Senere kom Marcel Duchamp og gjorde kort prosess med det fristilte kunstobjektet og fristilte isteden selve kunstbegrepet.

 

I stedet kunne vi tenke oss at Duchamp hadde avviklet den fortsatte bruk av ordetkunst. Det var det vitenskapen gjorde da den etter Newton sluttet å referere til sitt arbeid som alkymi.

 

Så hvorfor ikke ha tatt konsekvensen av denne holdningsendringen helt inn i språket og benytte nye begreper?

 

Nietzsche foreslo noe lignende selv om han selvfølgelig gjorde det med ironi. Han mente at kunst hadde å gjøre med kunnen (faretruende nær begrepet håndverk!). «Hvis ikke,» sa han «så hadde det hett wilst». Dermed mente han å si at viljen ikke skaper kunst. Kanskje han tok feil? – eller rettere – at han overså noe i det samme øyeblikk anledningen bød seg. Hvorfor ikke en vilje til kunst (like gjerne som vilje til makt)? Og hva er Duchamps readymades om ikke en vilje til kunst – altså en wilst. For den «kunnen» som her måtte tilegnes Duchamp er like metafysisk som selve viljen, (som gåtefull størrelse). En handling uten hånd som nedfeller (ikke opphøyer) det totalt håndverksløse som wilst.

 

Hvorfor ikke kunst og wilst, to likeverdige, men forskjellige aktiviteter i samme udefinerbare felt?


Kunsten, dette forslitte begrep for en eldgammel seremoni vil jo, alltid, helt inn i etymologien drasse på denne «kunnen» (håndverksavhengigheten).
Men siden vi har begynt å dele opp feltet – hva med kitsch-begrepet? Som har en durabelig renessanse for tiden (fra Jeff Koons til Odd Nerdrum). I tilegg kunne vi introdusere et fjerde begrep – swulst.

 

Kunst, kitsch, wilst og swulst. Kunsten tilhører fortiden og ånden. Kitsch er en åndløs flukt inn i den tapte tid (med og uten kongelig erigert penis). Wilst er viljen til å forfølge gåten om (det overinvesterte) «kunstbegrep» samtidig som håndverket skjæres usentimentalt bort. Og swulst? Swulst er den forbaskede diagnose-kunsten som stadig skal holde speilet opp til samtiden. Men denne samtiden sykner hen og «diagnosene» blir mer og mer grensesprengende, og dritt kan til slutt fungere som kunst.

 

Og likevel, i disse karnivaleske tider, både kunst, kitsch, wilst og swulst kan gjøres vanvittig bra. Videre – og slett ikke som en ettertanke, i det virkelige liv overlapper det vi i språket nedfeller som kategorier.

 

Jeg forventer naturligvis ikke at noen tar dette til følge, dertil er vi dessuten alt for fanget i de kollektive språkspill og kunst som enerådende utydelig begrep kommer neppe til å gå av moten med det første.

 

Men kanskje fire ord, fire begreper – som i musikk; klassisk, pop, jazz og rock – kan frigjøre et mellomrom som formidler at glimtet inn i virkeligheten fristilles – av og til.

 

Jan Sæther

Professor

 

 

Printed in: Morgenbladet, 3 April 1998.

 

 

© 2020 Jan Valentin Saether / BONO All Rights Reserved