[Uten tittel] | av Jan Isak Sæther

Katalog nr. 6 (Uten tittel)

Jan Isak Saether. Self portrait, 1971

Katalog nr. 5 (Selvportrett)

En kirke kan være et miserabelt tegnet byggverk, i forfall eller ruin, mens en vaskebalje kanskje er et mirakuløst stykke håndverk. Men det ene står tross alt for renselse, det annet for rengjøring, og subjektet blir henholdsvis bevisst om sin urenhet og kvitt sin skitt. Kirkeruin og vaskebalje i gull, la gå, men i lengden er det kirkearkitekten som i kjærlighet ønsker evighet og skjønnhet også for sitt objekt -- kirkebygget. Vaskebalje-designeren er underlagt en sosial «verdiprioritering», og vil før eller siden ende med festlige farveglade og oppblåsbare vaskebaljer som er utbrukt etter campingferien.

 

Det tok Den Allmektige førti dager og førti netter å innskrive sin lovs eksempler i sten, mens Aron på noen dager, efter folkets uttrykte ønske laget en kunstferdig kalv i gull som imponerte mer enn den kunne påkalle Gud. Når både lovens tavler og kalven var knust, var det loven som ble levende i Mose ører, mens folket kun mistet sine øreringer. I Loven og Kirken er det sannhet og frihet, i vaskebaljen og gullkalven kun nødvendighet og betingelse.

 

Såvel kirken og loven som kunsten vil oppfyllelse, vil oppgå i en større sammenheng, den utfylte virksomme mulighet der Kirken er uten kirkebygg, Loven uten håndhevelse, og Kunsten innskrevet i en skapende dynamisk menneskehet. Dette er den fremtid Kunsten tegner. -- En kunst uten visshet om å reise mennesket efter syndefallet er utjenlig. Det er riktig at den nye vilje i Europas kunstliv er rosverdig som vilje til fornyelse, men misvisende for erkjennelsen. Å avlive kunsten som dadaistene ville, kan ikke avføde utopien, men paradoksalt nok bare avvenne oss med å tro på det mulige.

 

Romantikken og Prerafaelittene reiste en gullkalv til minne om en «tapt» innsikt og tilba den. Modernistene kastet samfundet og individet i vaskebaljen og stilte «omsorgsfullt» diagnosen etter skittranden i baljen -- uten tro på at mennesket kunne innse rekkevidden av diagnosen. Romantikkens fortidstilbedelse og modernismens svovelprekener er begge to ytterpunkter i en europeisk fallitt.

 

«Vel siger tenkerne at virkeligheten er den tilintetgjorte mulighet, men det er ikke sant, virkeligheten er den utfylte virksomme mulighet,» det man i dag defaitistisk ville kalle det umulige -- sosialt og individuelt.

 

Jan I. Sæther

 

 

Katalogtekst i:
Romantik realisme | Per Christiansen, Karl Erik Harr, Leif Lundgren, Odd Nerdrum, Jan I. Sæther
Oslo Kunstforening, Oslo, 13. - 31. oktober 1971

© 2020 Jan Valentin Saether / BONO All Rights Reserved