Om optimisme, pessimisme og andre posisjoner vis a vis verden | av Jan Valentin Sæther

Dette er komentarer til spørsmål utstillerne har stilt meg, og - formoder jeg - stiller seg selv.

Hvordan danner man seg et positivt verdensbilde idag? Er det overhodet mulig?

            Disse spørsmålene introduserer en pessimistisk grunntone som utstillerne enten bærer på selv eller antar at andre sliter med. Spørsmålet kan ikke besvares fyllestgjørende og med gyldighet for denne generelle 'man' som spørsmålet er stilet på vegne av. Om så var tilfelle ville det være sensasjonelt siden verdenshistorien så langt ikke har maktet å stable en slik oppskrift på bena. Ikke før og ikke i dag. Og dette svaret antydes i det andre spørsmålet (et gisp av håpløshet ligger allerede potent i det), - om det overhodet er mulig. Som 'Myggen' ble sitert her om dagen: “Verden kom ikke med en bruksanvisning. Ikke for idrettsutøvere heller.”

            Allerede her i teksten befinner jeg meg i en pessimistisk klemme og har ingen annen utvei enn å reformulere problemstillingen. Vi skal se på hva det grepet åpner av muligheter, men mens vi gjør det vil det sveve en eksistensiell sky av mørke påminnelser over reformuleringen, for selve nødvendigheten av å reformulere minner oss om at optimisme står i et dualistisk forhold til pessimisme, og uansett hvor godt polemikken mot pessimismens tungsinn utføres rent retorisk av optimisten, så kan den aldri helt overkomme det gjensidige avhengighetforhold (den symbiose) som eksisterer mellom optimisme og pessimisme. (Teaterets to masker står som bildet på denne tosidigheten.)            

            Her ville nok optimisten være uenig og pessimisten enig. Dette rører ved problemets kjerne. Optimisten er forskanset i et positivistisk syn på tingenes tilstand mens pessimisten lar seg gjennomhulle av alle former for tvil og får således sin pessimisme bekreftet og blir dermed tilbøyelig til å være enig med min tese. Optimisten opplever seg selv som uavhengig av pessimismen (og ser seg tjent med det), mens pessimisten ser på seg selv som en som har gjennomskuet optimismen. I denne modellen ville jeg vel selv bli plassert i pessimistenes rekker.

            Men la oss, som sagt, - reformulere problemstillingen. La oss flytte blikket fra den følelsesladede grunntonen i spørsmålet til begrepet 'verdensbilde'. Da flytter vi oss fra dette bilde av to generaliserte typer; optimisten og pessimisten, til et psykologisk typegalleri med mangfold, prosesser og variasjon. Vi flytter oss fra et enten-eller til et oppland av gråtoner og både-og. Men det innebærer at den generelle 'man' må tas ut av ligningen. Han/hun derre 'MAN' (for 'man' slik det brukes henviser til begge kjønn) må tas av dage. Altså: Det finnes ingen oppskrift for 'man' for å oppnå positive verdensbilder. Så svaret på det andre spørsmålet kan bare bekreftes: - Det er overhodet ikke mulig for 'man'.

            Er vi så langt enige om at nærværet av den mørke eksistensielle skyen ikke har blitt blekere i tonen? Vi tar med neste spørsmål før vi fortsetter å undersøke innebyrden av begrepet 'verdensbilder'.

 

            Kan man godta dagens virkelighet uten frykt og pessimisme? Hvordan blir man kvitt frykten?

            Før vi kan gå videre og se på verdensbilder, må vi se på sammenstillingen av begrepene 'dagens virkelighet' og 'verdensbilder'. Og derettet se på hva det er med frykt og pessimisme.

            Det er ikke uvanlig i den populære presse og vanlige samtaler at slike begreper danser uhildet rundt hverandre. Men dette kan fort bli en dans macabre. En dans mellom noe som fremstilles og oppfattes som et faktum; dagens virkelighet, og en subjektiv tolkning; et verdensbilde, der både fakta og fortolkning blir hverandres “dödare” og man står pesende og utslitt igjen på dansegulvet og ikke aner hvor den objektive virkeligheten slutter og det subjektive verdensbildet begynner. Således blir det til at de fleste godtar dagens virkelighet som en uungåelig tilstand uten å reflektere over hva som skjer i denne prossessen. Det er mulig at frykt ofte er utfallet, men vi setter den foreløpig til side og vender tilbake til det første spørsmålets nøkkelbegreper som tar oss ut av det dualistiske uføret, (uten at vi helt blir kvitt den eksistensielle skyen): “Hvordan danner man seg et positivt verdensbilde?” Aha.... Aha, nå kan vi omskrive problemstillingen. Med vekten lagt på danner og verdensbilde. Og særlig er det viktig å legge merke til at det er tale om et bilde.

            Psykologien, selv om den aldri har blitt 'hard science', har allikevel, en gang for alle, gjort det klart at mellomrommet i enhver kommunikasjon, mellom sender og mottager, avsluttes i mottageren og først blir meninggivende i dette subjektet og farges av dennes subjektive konstitusjon. Altså at virkelighetsbildet dannes. Og er et bilde! Er det slik at verdensbilder dannes så er det også slik at vi må spørre oss selv om 'dagens virkelighet' i det hele tatt kan være et gangbart og gyldig fellesbegrep. At det slett ikke kan være tale om ETT virkelighetsbilde med samme innhold og stemning for alle. Hverken dagens eller gårsdagens. Historien er også en tolkning ,og vitenskapen er alltid under revurdering.

            At virkeligheten kun kan oppleves av et subjekt tilsier at den ikke oppleves helt likt av noen, selv om vi tilsynelatende befinner oss i samme verden. Samme klode til samme tid akkurat nå, er det vi blir fortalt i nyhetssendinger og andre reportasjer: “News at ten. This is your world tonight”, krig, katastrofer og politisk virksomhet presenteres som fakta. Men ved nærmere ettersyn viser det seg altså at dette egentlig er meget problematisk. Selektivt, tolket, redigert og kulturelt farget i en slik grad at nyhetsbildet er nærmere fiksjonen enn fakta. Biter av fakta finnes i alle fiksjoner, romaner og myter. Ellers ville det ikke være kommuniserbart. Og selv om det ligger en vitenskapelig etablert fakta-sfære i bakgrunnen og bunnen av alle de skremmende hendelsene som er kilden til bekymring, så foreligger de bare i tolkede utgaver, og som en selv tolker pånytt.

            Men er vi ikke på samme klode og synkronisert i tid? Joda, kloden er der sier vitenskapen, og den er ikke lenger flat. Men sannerlig er det ikke noen som vil ha den til å være flat likevel. Politiske ideologier og religiøse forstillinger, verdensbilder, er i strid med hverandre og er i seg selv i stor grad, om ikke absolutt, en direkte årsak til at spørsmålene blir til: “Hvordan danner man seg et positivt verdensbilde?” og: “Er det overhodet mulig?”

            I stedet for å kjøre rett inn i hele dette villnisset av relasjoner og tildragelser, historie og endetidsfornemmelser, la oss se litt på kompleksiteten av selve dannelsen av virkelighets- og verdensbilder fra en passe avstand. Fra et selvpålagt eksil.

Mellom 500 og 1000 meter opp i luften over enhver storby er det mulig å få øye på at kultur er et menneskeskapt tredimensjonalt brettspill som inneholder både noe stort og noe lite, noe høyt og lavt, fattig og rikt, liberalt og konservativt, suksess eller skandale, bra eller dårlig, dumt og intelligent, godt og ondt. Alt dette i en hektisk aktivitet som pågår mens deltagerene fødes og dør, fødes og dør. Det hele skal liksom konkludere med et bilde som ideologene kjemper om å eie, som de fryktsomme må forsone seg med og som de lærde strides om. Og i beste fall skal det utgjøre, virkeliggjøre, ideen om Sivilisasjonen.

            Fremdriften i spillet kalles utvikling, opp mot en utopi for optimistene og ned i en dystopi for pessimistene. Noen mener det er guds greie og at det er bekjentgjort at vi vil få ansvaret for at det kommer til å gå galt. I brettspillets urgamle regelverk er det lagt opp slik at spillet bare fungerer hvis det offentlige rommet i spillet opererer med svart og hvitt, sant og usant. Din konto står enten i pluss eller minus. Her er det ikke plass for gråsoner. For mange gråsoner får spillet til å gå i stå. Det fungerer ikke i rettsapparatet med psykologiske gråsoner. Grunnlaget for straffutmålingen  blir for uklar. Rettferdigheten krever et enten- eller, skyldig eller ikke. Psykologi lager surr i spillet. Relativitet lager uklarhet i retningslinjene. Valgene blir for diffuse. Børsene faller. Hvorfor faller børsen? En utrygghet i verdensbildet til aksjeeierne farger pengene med en psykologisk grå lasur. De blir gråsoneaksjer med forstørret risiko. I det hele tatt, alle slags voksende risikoer setter spillet under press og øker sjansene for politiske grep og overgrep.

            Gråsonene blir skjøvet til sidelinjen  der de forvaltes, for det meste, av  forskning, kunst eller filosofi. Hvis noen i disse randsonenes virksomheter produserer noe som kan anvendes i spillets klassereiser oppover som auraobjekter eller som faktakunnskap anvendelig i en ideologisk posisjon eller av en eller annen grunn gir penger i kassen ( f.eks. kunst som blir akseptert og renvasket for grått,-  enn så lenge), så blir det raskt absorbert inn i spillet og plaseres under svart eller hvitt.

Allikevel, for spillerne i spillet, du og meg, er det allikevel hele tiden spørsmål om fortolkninger av spillets gang, for mens spillet er en kultur er spilleren et produkt av natur og kultur. Både Nietzsche og Freud har adressert de konfliktene som oppstår i dette spenningsfeltet av dannelsens regler og driftenes sug. Men også spillets klare regler, - loven, -  må fortolkes. Vi må tolke for å finne meningen. Mening finnes ikke, gis ikke, der hvor en tolkning ikke har funnet sted. Det er også dette at spillets størrelse og kompleksitet er slik at vi blir tapere om vi ikke danner oss et bilde av det. Dermed blir det enda vanskeligere å danne seg et verdensbilde, som i tillegg til spillets parametre som kultur også innbærer at vi får differensiert dette fra bakteppet og grunnvollen av natur, før vi kan påberope oss å ha oversikter over verden og kan danne oss et bilde av den slik at vi kan håndtere hva dagens virkelighet innbærer av psykologiske feller.

           

            Spillet er gammelt og skled over tid fra å være en situsasjon i naturen, en Sitz im Leben, til å bli et skrik gjennom naturen der optimisme og pessimisme blir samtidig forløst som tvillinger fra skrikets unfangelse.

            Mange antropologer tolker sine data dithen at menneskeslekten unnfanget sin bevissthet og kreativitet i et tilfelle av noen mutasjoner som kom til nytte idet vi for rundt 70 000 år siden ble truet av enorme naturkatasrofer, omtalt som supervulkaner og megatsunamier. Noen egenskaper som ellers ville ha befunnet seg i gråsonen av tilværelsens forutsigbarhet, ble plutselig uunværlige. Motgrep mot naturens voldelige sider ble sentrale i stammens virksomhet. En veldig darwinistisk kreativitetsmodell. Men ikke usannsynlig. Våre tidligste fortellinger taler om voldsomhet, ild og vann, om hunger og slekters utslettelse. Naturen ble avslørt som vekselsvis en nådeløs motstander og generøs velgjører. Over tid avstedkom intensiteten forbundet med å overleve til fortellinger om helter som mestret eller stod imot det tragiske i narrativen. Det ville ikke være overraskende om dette også medførte et imperativ om skjerming mot naturen, slektsbevissthet og avlsmakt, slik som også Claude Lévi-Strauss da har tolket de gamle mytenes strukturer. Disse tre; skjerming mot naturen, slektsbevissthet og avlsmakt utgjør grunnmuren i alle de oppfinnelsene og påfunnene som jeg har referert til som 'det tredimensjonale brettspillet' vi så fint og ærbødig kaller sivilisert kultur.  ( for psyken er naturen psykopatisk og kulturen nevrotisk)

           

            Etterhvert som fortellingen ble forsonet i fortelleren dukket latteren opp og forskjøv narrativens mulighet over i en alternativ komedie. Latteren reiser seg som en fugl Føniks fra tragediens askeseng. Med denne latterens kjølige avstand til lidelsen utvides menneskets avstand til naturen. Og kultur og sivilisasjon reiser seg fra latterens ekko i slekten. Vi samler oss i latteren og finner oss selv utdypet som individer i tragedien.

            I bakgrunnen av dette vevde bildet finnes en annen aldri så liten forbindelse som løper parallelt med dette mønsteret og som moderniteten og rasjonaliteten har fortrengt;- hallusinogener! De henger kanskje sammen med latteren på et vis fordi den forløsende opplevelsen hallusinogener tilgjengeliggjør var en samlende og meningsgivende opplevelse tidlig i alle oldtidenes kulturer. Den innbar en utvidelse og et overblikk som la til en dimensjon som har latterens fristillende kvalitet. Lykkefølelsen.

            Seriøs forskning på disse stoffene (i motsetning til bedøvende narkotika) mer enn antyder at sivilisasjonenes unnfangelser er nært beslektet med inntaket av disse stoffene som er å spore ved vuggen av den greske, indiske, egyptiske, sumeriske, persiske, maya, og inka, og den kinesiske sivilisasjonsdannelse. Disse drogenes anvendelse i mysterieskolene var slik at de i spennvidden av opplevelsen speilet teaterets masker. Den klassiske opplevelsen av å innta disse enteogenene (gudefrembringende) var en konfrontasjon med en tragisk dimensjon i en innledende fase av opplevelsen, for senere å lede til en tilstand kongruent med komediens forløsning. Disse mysteriene og teateret har da også samme opprinnelse.

            Når naturen nå engang viser seg som en psykopat, er det selvfølgelig lurt å ta noen forholdsregler. Den greske gudeverden f.eks. speilet dette i et visdomskompleks, et oppbud av forskjellige guder og deres temperamenter i en sammenblanding av naturens krefter og mennneskenes adferd. Og i et spenn fra Dionysos til Apollon, fra Athene til Poseidon, osv. Hos grekerne blir skapelsen dedisert til guder og primitive krefter som allerede på Homers tid har begynt å forsvinne inn i fortidens glemsel. Det var uansett ikke et enmannsforetak, et monolitisk skyggespill av en monoteistisk vilje .

            Men hva med vestens fungerende religioner? Der skaperen og den høyeste gud er en og den samme! Og med naturens nevnte psykopatiske trekk. Hva sier det om vår sivilisasjon som i sin kreativitet er gresk-romersk men i moral er jødisk-kristent? Her kan vi lese ut av det tredimensjonale brettspillet, systemene som vi innretter oss etter, at de synliggjør en enorm aktivitet og frykt for alt som er den mørke siden av naturen (les skapelsen). Enorme ressurser anvendes på å skjerme oss fra alle aspekter av natur, fra bakterier til uvær og fra smertens mulighet til dødens nærvær. Brettspillets hovedtema i vår variant har vært så intenst på jakt etter komfort at vi har destabilisert og forverret den stabiliteten vi prøvde å oppnå, alt imens vi har gått i kirken på søndager og tilbedt skaperen og skapelsen som tvers igjennom god. Dette avdekker et schizofrent trekk ved vår sivilisasjon som vi ikke slipper unna uten å gi den lille mann ansvaret for naturens vrede.

            Ja, ja, hvorfor ikke. Sånn kan det gå når vi projiserer våre subjektive billeddannelser ut i objektive sannheter. Vi forveksler gjerne våre bilder av virkeligheten med virkeligheten med stor V, inntil realitetene tar oss igjen og viser at drømmen, latteren og lengslene ikke er nok til å få brettspillet til å gå opp.

            Det er nå min fortolkning av det jeg kan forholde meg til gjennom min dannelse, - et magert forsøk på sammenfatning av det jeg har hatt tilgjengelig for å danne meg et verdensbilde.

            Vi har trodd på kultur og sivilisasjonen som idé. De fødes i latterens overmot i troen på en permanent lykke. Sammen, tror vi, kan vi stå imot den psykopatiske guden som speiler seg i sin egen skapelse, og som det er lurt å frykte, som det står i gammeltestamentet.

            I gråt og tenners gnissel går de samme kulturene under, og i tragediens utdypelse blir individene kjent med sine egne dyp. Og prøver på nytt. Parentesen rundt det hele er teaterets masker, smilet og grimasen.

Forsøk etter forsøk, sivilisajon etter sivilisasjon,- ingen brettspill har så langt fungert etter planen.

 

 

            Hvordan sy dette sammen? Verdensbilder er tross alt ikke småtterier. De fleste ville jeg tippe går rundt med verdensbilder de ikke vet er bilder, - dannede bilder, og jo mer ubevisste de er, jo mer udannet er nok personen som bærer på det. F.eks nazister og fanatisk religiøse fundamentalister der dannelsen av bildene har skjedd langt under beltestedet og under enhver radar og har blitt forstenet til tunge fakta som omtolker vold til moralske imperativer. Blant den slags folk ligger det offentlige rom i et totalt svart-hvitt, venn eller erkefiende-perspektiv som unskylder enhver adferd.

 

            Er jeg pessimist? Hvis kategoriene skulle anvendes ville jeg si; noen ganger og andre ganger ikke. Men begge disse tilstandene er knyttet til ytre omstendigheter. Jeg tror på frihetens mulighet. Og at den blir tilgjengelig gjennom å oppdage at angsten, frykten og forestillingene om årsaken til disse er skapt og omtolket utenfor meg selv. Det verdensbilde jeg besitter, er i både første og siste instans et sinnbilde. Det er i sinnet jobben må gjøres og det er i pakt med sinnets beskaffenhet jeg må tilegne meg verdensbillder for å bli fri. Det er sinnet som er meg, eller for å si det sånn: Jeg finner meg i et sinn. Til slutt er det der vi kan møtes. Resten er uvisst.

            Min oppfatning av verden og dagens virkelighet er nettopp det, - en oppfatning og alltid forskjøvet i forhold til en objektiv virkelighet, som er umulig fordi den ikke har plass for et virksomt liv. La oss si det er to modeller av virkeligheten, den vitenskapelige som jeg ikke kan leve i fordi den er meningsnøytral, men som jeg  må leve med,  og den modellen som kan  gi mening   fodi jeg har levd med den  og  dannet meg  et billede jeg kan leve i. Det betyr at jeg kan tilegne meg frihet gjennom en reorientering der verdensbilder og andre bilder ikke er illusjoner, men det nærmeste jeg kommer meg selv. Det kan gjøre meg fryktløs.

 

Jan Valentin Sæther

billedkunstner og gnostiker

 

 

Teksten ble skrevet til magasinet "Optimism" som ble utgitt i forbindelse med en utstilling med samme navn vist i Rakkestad Kunstforening 13.-28 september 2008 med Sverre Malling, Ivan Galuzin og Ann Cathrin November Høibo.

Følgende kunstnere er representert i magasinet: Jan Valentin Sæther, Tommy Olsson, Christian Bould, Kristina Afacan og Anette stav Johansson, Narve Hovdenakk, Arild Tveito, Anders Dahl Monsen, Kristine Jakobsen, Kristian Skylstad, Henrik Placht, Vilde von Krogh, Johannes Høie, Abdullah Marat, Mikael Brkic, Vemund Thoe og Eirin Støren.

© 2020 Jan Valentin Saether / BONO All Rights Reserved