Ny figurasjon i samtidsbilledet: Et brevessay | av Jan Valentin Sæther

 

«Det er lettere å skape uten å svare til livet, og det er lettere å leve uten å absorbere kunst. Kunst og liv er ikke ett, men de kan bli en enhet i meg, - i den enheten jeg konstituerer ved den tilsvarlighet jeg påtar meg ved å la dem komme sammen i mitt liv.»

Mikhail M. Bakhtin (1), (2)

 

FIGURATIV KUNST er over store deler av verden et voksende fenomen på godt og vondt.

I Norge er det relativt samme fenomen også et stadig problem.

 

Mediene bærer noe av ansvaret for dette. Deres sterke forenklinger og ivrige tilstedeværelse i de kulturelle debatter fôrer den provinsielle appetitt med populistiske godbiter. Vår komplekse samtidskunsts teori med sine tekstmasser makter ikke å gi publikum noe opera-aktig spektakulært og enkelt å reagere på.

 

(Det moderne heng-med menneske må for all del ha noe å reagere på for å føle seg levende engasjert.)

 

Menneskene i en senere fase av kulturens utvikling pålegges et nødvendigvis større ansvar for å være à jour.

Til slutt øker dette også distansen mellom de som takler oppdateringen og de som sakker akterut.

 

Allerede ved århundreskiftet var den vestlige demokratiske egalitetsidé om ett horisontalt samfunn på ett folkelig plan blitt en hierarkisk laginndelt struktur.

 

Modernismen innevarslet et sprengt virkelighetsbilde. Einsteins og etterhvert kvantefysikernes univers, Freud og det ubevisste, James Joyces endevending av det engelske verdensspråk, det abstrakte kunstverk etc. pekte mot et tredimensjonalt utvidet univers. Dette samtidig med at den newtonske mekanikks største triumf - eksplosjonsmotoren, sørget for et stadig større og mer solid veinett på bakkeplanet.

Byene ble «newtonske maskiner».

Filmen Metropolis avdekket de bange anelser.

Her spiller den laginndelte hierarkiske struktur en vesentlig rolle som bakgrunn for den opera-aktige fortelling som utspilles.

Kjærligheten spises opp av den industrielle faren.

Her er farten fremmedgjøringen.

 

Modernismen har deltatt tildels ukritisk i den moderne tids industrielle newtonske farts-begeistring.

Kanskje var det idéen om det nye - det originale - som hektet seg til denne farten med en viss nødvendighet. Allikevel, Bauhaus fremviste unektelig en ubetinget begeistring for det teknologiske og masseproduserte.

 

Presset på å være original, som kanskje i utgangspunktet utkrystalliserte seg fra et tilbakeblikk på kunsthistorien, utviklet seg til å bli en altetende appetitt på det nye. Moderne kunst ble stilforandring i økende tempo. Profittønskene innen industriproduksjon og kapitalisme innså raskt de økonomiske muligheter stilforandringenes imperativ bød på.

 

Spørsmålet - er alt prøvd? - svirret på folkemunne i årtier etter siste krig.

Men nei.

Kunsten forlot staffeliet, ble postmoderne og så var det duket for neo-retningene, både på og av staffeliet. Med reintroduksjonen av alle slags former for neo-figurasjon ble helhetsbildet av kunstscenen karnevalesk.

 

Den russiske filosofen M.M. Bakhtin som gjennomlevde og overlevde Stalintiden viet mye av sitt prosjekt til det karnevaleske og de sosio-historiske omveltningers prosess.

Karnevalet snur opp ned på den hierarkiske orden.

 

Post-strukturalistene stiller inngående spørsmål om identitet og mening, og snur opp ned på det tradisjonelle vestlige verdiapparat. Med nødvendighet. Etterkrigstidens avant-garde har avlivet den meningsstruktur staten er bygget på. Samtidig er (eller er det nå var) staten økonomisk hovedansvarlig for den frie kunsts utfoldelse.

 

Nå er det karnevaleske vår samlivsform.

 

T-banen.

Jeg skal av på jernbanetorget.

Før jeg får gått av, presser de seg på. Noen eldre og en buddhistmunk, to punkere, en grådress her og der, to asiater og en afrikaner, to joggefantomer i metallisk supergear. På perrongen venter en grønnhåret jente i lær «heavy into piercing». Noen barn med store øyne.

Og fra en annen vogn - en julenisse, på vei til glassmagasinet - hva vet jeg?

Utenfor synger Frelsesarméen til inntekt for de fortapte.

 

Bakhtin: «Det er verken et første eller et siste ord og det er ingen grenser for den dialogiske kontekst, (den strekker seg inn i en ubegrenset fortid og en ubegrenset fremtid). Til og med forlatte meninger, det vil si de som fødtes i en dialog i svundne århundrer, kan aldri bli stabile (avsluttet og over med - en gang for alltid), de vil alltid forandre seg (bli fornyet) i løpet av de etterfølgende og fremtidige utviklinger av dialogen. Til en hver tid i dialogens utvikling forsvinner det enorme mengder av glemt kontekstuell mening. Men i gitte øyeblikk i dialogens videreutvikling underveis blir de gjenkalt i ny form (ny kontekst). Intet er totalt dødt: hver mening vil ha sin gjenkomstfest. - Problemet med store tidsbegrep.» (3)

 

Vi befinner oss i det store tidsbegrep. Antropologen søker etter begynnelsens spor i dialog med aboriginer. Dalai Lama mottar fredsprisen. Vi forbereder et søk etter livsformer lik jordens på øde Mars. Og bakom synger galaksene.

 

Problemet med debatten om «det figurative» er som sagt at den har latt seg forme for mye i medienes populistiske bilde. Men populismen er et produkt og et uttrykk for et utdøende historisk lineært utviklingsbegrep. Massene beveger seg bort fra «verdikontrakten» mellom stat og folk. Troen på en rasjonell positivistisk utvikling mot stadig bedre tider har ikke tatt høyde for karnevaleske intermessoer der alt snus opp ned, og spørsmålene om våre løsninger kommer på dagsordenen.

 

Idétorget utvider seg til et karneval. På internett, på høstutstillingen og i gatebildet. Vår verdens mangfoldige fremtidsproblemer har skapt en meningspanikk. Ny identitet utprøves en masse til tross for at postmodernismen har foreslått at identitet er illusorisk. Nye figurer, nye kjendiser, ny figurasjon.

 

Figurasjon: Tendens i retning av et helt kroppsbilde, tankemodell i tilblivelser. Ny metafor.

Det er misforstått å tro at fortidens verdiformer kan redde oss. Alle verdens store mestere på et brett utgjør ikke en hjørnesten for ny kultur. Men «Intet er helt dødt» og «det figurative» er en meningsgestalt på jakt etter en ny kontekst. Det vil ta tid, karnevalesk tid, der alle motforestillinger også danser intenst med sine masker i vrimmelen.

 

Den farlige bevissthetsskapende sfæren mellom ny billeddannelse og tekst (fortolkning), mellom det irrasjonelle og det rasjonelle er karnevalets «raison d'être». Et nytt opplevd rom mellom kropp og hode.

 

Carne betyr kjøtt/kroppsmasse. Karnevalet rundt oss er opptatt av kroppen på alle måter. (4)

Særlig detaljene og alle former for detaljsammenheng. Fetisjisme. Karnevalet sier oss noe om rammen for den tilbakevendende interesse for kroppen, figuren, - «det figurative».

 

Karnevalet snur verdensbildet opp ned. Karnevalets opp/ned er det eksistensielle enten - eller oppløst i en vanvittig sanselig festing.

Uoffisiell kultur.

 

Ingen kan spå utfallet. Men «det figurative» fenomen i samtidskunsten er en like selvfølgelig karnevalsgjest som alle andre uttrykk. Alle er invitert. Alle deltar,

- alt kommer.

Du kan se det komme mot deg bortenfor tusenårskiftet.

 

Hva går av med seieren til slutt?

Hva er det som seirer etter et karneval?

Er det alltid fasten?

Eller har vi en annen mulighet?

 

«Det figurative» uttrykk gjennom tidene og nå i sitt postmoderne mangfold og verdikrise-kontekst får meg til å huske et uforglemmelig sitat fra en femtitalls kriminalserie. Helten døde tilsynelatende i hvert siste kapittel. Men hver nye bok begynte: «Men Roccambole var ikke død».

 

NOTER TIL TEKSTEN

1 I originalteksten forekommer det engelske ordet answerability som er oversatt med tilsvarlighet.

2 Forfatters oversettelse fra Art and Answerability, University of Texas Press, 1990.

3 Forfatters oversettelse fra Speech Genres and Other Late Essays, University of Texas Press, 1986.

4 François Rabelais har utdypet dette i sine skrifter. Se for eksempel Rabelais and His World av M.M. Bakhtin. (Første gang utgitt av MIT Press, 1968.)

 

 

Trykket i katalog til gruppeutstillingen

«Figurasjoner i grafikken»

Norske grafikere, Oslo, 1997

 

 

© 2020 Jan Valentin Saether / BONO All Rights Reserved