Jan Valentin Sæthers kunstnerskap. På vei mot en gnostisk ikonografi

Jan Valentin Sæther (f. 1944) begynte sin kunstnerkarriere i annen halvdel av 1960-årene. Utdannet ved Statens kunstakademi i en abstrakt kunstepoke, var det kanskje ikke så rart at Sæther og andre unge figurative malere i protest tok i bruk en retro-tilnærming med romantiske overtoner i sine arbeider. Alvorlige portretter i bruntoner utgjorde en del av hans tidligste repertoar. Rembrandt var mesteren. Dette var likevel bare de første skritt på veien mot et eget uttrykk, og den brunlige paletten la han fort nok fra seg. I 1973 flyttet Sæther til California. Her møtte han et ganske annet maleri, og et annet kunst- og livssyn. Han befant seg med ett i et flerkulturelt, pulserende Los Angeles, i en by preget av et mangfold av trosretninger, av Østen og Vest, kinesere, Sør-Amerika, Hollywood, tradisjon og nytenkning, av synteser og permutasjoner - et dialogisk(1) Mekka for en ung kunstner på jakt etter et gyldig uttrykk og innhold. To store endringer inntraff raskt: Den unge norske malerens typiske nordiske melankolske uttrykk fikk vike for amerikansk fargerikdom. I tillegg ble bildene fylt med symbolsk realisme og mystikk. De første indikasjoner på hva som skulle komme ser vi i hans triptykon «Anathema» (hellig eller bannlyst ting), påbegynt i 1979.(2) Det består av tre malerier sammensatt i en serie; hvert viser en liggende pappkasse på en hvit kjøkkenbenk, inneholdende fra venstre til høyre: Et mannshode, en rose og en fisk. Et kristent tema i en ny og original billeddrakt. Johannes Døperen, Jesus Kristus, og Kirken. Kristus lever midt i blant oss, her og nå. 

 

 

Sæther har alltid vært religiøs, søkende. Men det var først i begynnelsen av 1980-årene at han fant sitt åndelige hjem: Ecclesia Gnostica. Han ble presteviet i denne kristne kirken, hvor Sophia (visdom) står sentralt sammen med Kristus, i 1989.(3) Ecclesia Gnostica forkynner en radikal kristendom og et radikalt budskap. Den er heterodoks, og individet gis eget ansvar, egen fri vilje.

 

Jan Valentin Sæther har hele tiden søkt å forene de to store kallene i sitt liv: kunsten og den kristne gnosen. Det har blitt stadig tydeligere for ham at det han har arbeidet med var å utforme en gnosens ikonografi. Hans magisk-realistiske meta-narrativer inneholder lag på lag med betydninger, - klare til å åpenbare seg for den som er villig til å lete. De er gåtefulle puslespill.

 

Da Sæther i 1997 holdt sin første separatutstilling i landet på over tyve år, «Objekter», måtte publikum og kritikere ta spranget rett fra nyromantikeren som tidlig på 1970-tallet svermet sammen med bl.a. Odd Nerdrum, Karl Erik Harr, Per Christiansen og Leif Lundgren, til en moden kunstners arbeider - uten å vite hvilke idéer, verdier og retninger som i mellomtiden hadde formet ham og hans kunst. Tyve år av Sæthers produksjon var, og er fremdeles, helt ukjent her hjemme. Han blir gjerne sett som en slags Nerdrum II: Han maler jo figurativt! At koloritt, budskap og stil divergerer adskillig, og at figurasjon kan være så mangt, er noe mange fremdeles ikke har fått med seg. Det er mer enn tyve år siden han la vekk sin gammelmesterlige malermåte, og, som poeten Charles Cameron har skrevet, så er Sæther «ikke noen tilbakevending til for-tiden. Han er en Velasquez som har lært av Bacon, en sann student av både moderne og gamle mestere, som nå tar fatt på den omfattende syntesen».(4) Peter Serck karakteriserte bildene hans som «Tomhet», mens Wenche Volle stilte spørsmålet «[H]va har han å fortelle?». Det var bare Harald Flor som foreslo at maleriene kunne ha noe med gnosis å gjøre.(5) Gnosen er ikke særlig utbredt i Norge. Først i fjor ble Thomasevangeliet og Maria Magdalenas evangelium gitt norsk språkdrakt og presentert for et norsk publikum. Maria Magdalena - kvinnen, sjelen - er en viktig figur innen gnostisismen. Hun ble effektivt redusert til en hore av kirkefedrene i middelalderen. Slik tapte kirken viktige metaforer: Maria Magdalena, den omstyrtende mildhet, tidligere sett som Kristi brud og som en viktig halvpart av en helhet, ble støtt ut i kulden. Patriarkatet seiret. Sæther har malt henne i mange situasjoner opp gjennom årene. På denne utstillingen viser han frem tre arbeider som alle skildrer forskjellige aspekter ved henne.

 

Maleriene vi nå ser her i Bærum Kunstforening setter punktum for et kapittel i Sæthers kunstnerskap: Eksperimentet med å gi gnosen et tradisjonelt figurativt, narrativt uttrykk står ved et vendepunkt. Men arbeidet med å uttrykke gnosen gjennom kunsten fortsetter, og han går nå i nye retninger for å utforske dette. Sæther står på terskelen til en ny utfordrende fase, og de første resultatene av dette arbeidet vil bli vist under hans separatutstilling i Galleri Asur i Oslo til høsten.

 

Hanne Storm Ofteland

stud. philol., kunsthistorie

 

(1) Språkfilosofen M.M. Bakhtin har vært en viktig inspirasjons-kilde med sine teorier bl.a. om det karnivaleske, og om den kontinuerlige dialog som finner sted mellom fortid, nåtid og fremtid.

(2) «Anathema» befinner seg i dag i en privatsamling i Los Angeles.

(3) For mer informasjon om Ecclesia Gnostica, se nettstedene <http://www.gnosis.org> og <http://www.ecclesiagnostica.com>.

(4) Charles Cameron, ‘Jan Isak Saether’, Jan Isak Saether, utstillingskatalog Dassin Gallery, Los Angeles 1986. Forfatters egen oversettelse.

(5) Peter Serck, ‘Tradisjon og forvirring’, Morgenbladet, Oslo 12.12.1997; Wenche Volle, ‘En professor stiller ut’, Aftenposten Morgen, Oslo 4.12.1997, og Harald Flor, ‘Sæther i gåtelys’, Dagbladet, Oslo 3.12.1997 (internettutgaven). 

© 2020 Jan Valentin Saether / BONO All Rights Reserved