JAN VALENTIN SÆTHER | InPermanence

Vår felles kulturhistorie er utgangspunktet for Jan Valentin Sæthers nyeste utstilling, "Inpermanence". Tittelen er et ordspill på det engelske "impermanence" da det er satt sammen av adjektivet "in" og substantivet "permanence". Således er det ikke det ubestandige vi her snakker om, men om det som blir igjen da konteksten er tapt, – eller det indre. I disse nye arbeidene utforsker Sæther idéer som omhandler tekst og bilde, den kontinuerlige dialog mellom fortid og fremtid, våre kulturelle røtter som vokser og brer seg som fargeløse grener under bakken etter at treet på oversiden er hugget ned.

Ordet alkymist er i vinden som aldri før. Det er nesten gått inflasjon i det. Dessverre – for når man har å gjøre med en billedkunstner, kristen mystiker, oppdager og gnostiker som Sæther, så betegner nettopp ordet alkymist presist hans virke. Et annet ord som kommer en i hu, er magus. Jan Valentin Sæther er en alkymist og en magus. I "Inpermanence" blir dette tydeligere enn noensinne før i hans karriere.

Sæthers bakgrunn skiller seg en god del fra de fleste andre norske kunstneres. For han er mer amerikaner eller angelino (slang for L.A.s innbyggere) i utlendighet enn nordmann. Etter mer enn tyve år i the City of the Angels vendte han hjem til Norge igjen i 1995. Hans referanserammer er således ganske annerledes enn de man finner hos andre norske kunstnere av samme generasjon som har virket her hjemme på berget i hele sin karriere. De er også svært forskjellige fra østkyst-amerikanernes. For i Los Angeles, California møtes øst og vest, Syd-, Mellom- og Nord-Amerika, Hollywoods glamour og zen-buddhisme, bare for å nevne noen impulser. Og i Los Angeles finnes bispesetet i Ecclesia Gnostica, Sæthers åndelige hjem. – I Norge, derimot, er metafysiker et skjellsord.

Med unntak av et par forsøk på abstrakt maleri på 1980-tallet, har Sæther frem til nå holdt sin figurative sti ren. Både skulpturer, tegninger og malerier har vært utført i en klassisk stil, siden 1979 med fokus på det narrative. Det er derfor litt av et vågestykke han har begått her: "Inpermanence" er noe helt nytt. Narrasjon, ja visst – men tekstlig sådan. I form av skjulte biter og brukne narrativer. Vi ser tekst – innpakket, tilsløret, fragmentarisk, forgrenet, lag på lag. Det maleriske tar form av dekorlignende mønstre. Men kanskje ikke bare mønstre likevel? Også mønstrene kommuniserer vår fortid, nåtid og kanskje også fremtid. De kan minne om antikke mosaikker, og om middelalderske kirkeinteriører. I disse nye bildene, preget av geometri, sjamansk magi, bits og bytes, papir og stål, finner vi spor av vår kulturarv, stykkevis og delt, aldri helt tilgjengelig. Figurasjonen er midlertidig lagt helt bort for å utforske dette nye feltet. Syntesen mellom det skrevne ord og det visuelle tar nye, hittil uutforskede veier.

Sæther har gjennom årene i tillegg til sitt maleriske og skulpturelle prosjekt også fordypet seg i studiet av den kristne gnosen. Han har studert kristendommens tidlige tekster, antikke kilder, renessansens den gang nyoppdagede hermetiske skrifter, myter, historie, astronomi, fysikk og filosofi. Han er en skolert humanistisk kunstner, og en av de aller viktigste inspirasjonskildene i tillegg til gnostisismen, er den russiske språkfilosofen Mikhail M. Bakhtin (1895–1975) som han fant frem til tidlig på 1980-tallet. Bakhtins idéer om det karnivaleske, om dialogisme, heteroglossia, det groteske, og om polyfoni har alle funnet gjenklang i Sæthers egne tekster (1) og kunstverk. I "Inpermanence" trekkes den kontinuerlige dialog og vår vestlige kulturarv inn i bildene på en mye mer direkte måte enn før: Selve teksten males inn, delvis tilsløret, delvis åpen – som i en reell dialog. Vi oppfatter og formidler bare brokker av vårt tankegods. Samtalen er ufullstendig, og vi kan ikke garantere at budskapet når frem uansett hvor klar talen er. Det samme gjelder for mange av de antikke kildeskrifter som ligger i bunnen for vår sivilisasjon. Deler er spist av mus, noe er sensurert, noe ble brukt som fyringsmateriale, og noe er feilskrevet, dårlig oversatt, og feiltolket gjennom tidene. Men dialogen fortsetter. Vi kommuniserer gjennom årtusnene, over kontinentene, mellom kulturene. En kakofoni av stemmer fra fortid, nåtid og fremtid svirrer rundt i verdensrommet – på vei mot fremmede horisonter. Sæther utforsker her det skrevne ords tilsløring og utilgjengelighet.

Gnostikernes historie er en historie som kan minne om "Inpermanence": Etter at kjetterstemplet ettertrykkelig og for all ettertid ble påført dem av kirkefedrene på 200-tallet, og etter de grufulle utrenskningene av de vantro (katharene) i Syd-Frankrike i middelalderen, gikk gnostisismen under jorden. Men den fortsatte å være nærværende, om enn nesten usynlig, og har således virket i det skjulte i europeisk historie og åndsliv helt frem til i dag. Av og til stikker et skudd opp fra under jorden og blir synlig; f.eks. Marsilio Ficino (2) og kretsen rundt ham i 1400-tallets renessanse-Italia, maleren og poeten William Blake, litteraturteoretikeren og -kritikeren Harold Bloom, science fictionforfatteren Philip K. Dick, – kunstneren og presten Jan Valentin Sæther. Og denne nesten usynlige arven av mystisisme, esoterisk viten og visshet om Åndens og Guds nærvær og om menneskets guddommelighet, går gjennom historien helt fra antikken og til våre dager – uttrykt gjennom hermetiske og alkymistiske skrifter, Kabbala, etc. Disse har blitt overlevert, avskrevet, sitert og innkorporert i stadig nye verker. Tekster som har inspirert, gitt innsikt og opplyst stadig nye mennesker. Arbeidene vi her står overfor består av fragmenter av slike tekster – bl.a. av de nyeste skuddene på stammen: tekstbiter som formidler noe av gnosis fra det 20. århundre. Men, som i det virkelige liv, er de vanskelig tilgjengelige, vanskelige å få øye på. Sæther har tildekket, skrevet over, sløret til og pakket dem inn. Brukne fragmenter er alt vi får – akkurat som i det virkelige livet. Og kjernen, begynnelsen er totalt utilgjengelig: referanser til eldre tekster er pakket inn i små knytter, mens de første spor vi har fra skriftens historie ligger innkapslet og konvoluttert i stål. Totalt usynlige – med mindre man vil ødelegge kunstverket og brekke dem opp. Som arkeologen står vi da overfor problemet: bevare de ytre, øverste lag og gjette oss til det som ligger under, det som kom før – eller for alltid ødelegge topplagene for å få stillet vår nysgjerrighet om hva som fantes tidligere, og om hva som kom først.

 

essay: Hanne Storm Ofteland

(1) Se f.eks. Jan Isak Saether, An Artist in Exile. The Viloshin Letters. Bruchion Press, Los Angeles 1992.
(2) Marsilio Ficino (1433–99) var en av de ledende skikkelsene i utviklingen av italiensk humanisme. Under Cosimo de' Medicis beskyttelse oversatte han Platons skrifter til latin, i tillegg til en rekke greske tekster og alkymistiske skrifter som var viktige i renessansens magi.

Galleri Asur, Oslo, 1. - 20. desember 2001

© 2020 Jan Valentin Saether / BONO All Rights Reserved